Jorda, sa du, må følgje sin veg,
om grasvorden gror i kvart menneskjesteg.
Livet, sa du, ska´alder tå slut,
eit frø ska´bli att, og ein blom springe ut.
Dauden,sa du, er haustmannen vår,
men ingen ska´ vite kor vegen hans går.
Menneskja, sa du, kan alder bli fri,
når dei bind seg til træl av ei jagande tid.
Om æva, sa du, spør ikkje meg.
Der lyt kvar einaste velje sin veg.
Freden, sa du, saknar du han?
Du finn han i skogom i ingenmannsland.
om grasvorden gror i kvart menneskjesteg.
eit frø ska´bli att, og ein blom springe ut.
men ingen ska´ vite kor vegen hans går.
når dei bind seg til træl av ei jagande tid.
Der lyt kvar einaste velje sin veg.
Du finn han i skogom i ingenmannsland.
This song has always been incredibly moving for me, Sjåaren which translates loosely as 'The Viewer' is a very introspective song about life and people.
My Norwegian is quite rusty but I'll try to give the gist of the song here:
Earth, you said, must follow its path, in each human stride, the grass will grow.
Life, you said, will never end, A seed will remain and a flower will bloom.
Death, you said, is our reaper Yet no-one knows which way he shall go
People, you said, can never be free When they make of themselves, slaves to time
For ever (eternity?), you said, ask me not Here, each and everyone must decide on a way
Peace, you said, do you long for him ? You'll find him in the woods of no mans land.
/me shivers.